Det første originale hardrockealbumet eg kjøpte for eigne pengar var Deep Purple-albumet The Battle Rages On..., som kom i 1993.
Sjølv om det kanskje er eit spesielt album for akkurat meg, vil eg hevde at det er eit kanonalbum, som ikkje har fått det stempelet det fortener i rockehistoria.
Det var Joe Lynn Turner som var vokalist på Slaves & Masters frå 1990. Men for andre gong kom Ian Gillan tilbake til bandet, og det var klart for Deep Purple MK 2c. Det betyr at det var den mest klassiske av dei klassiske besetningane til Purple; Blackmore, Gillan, Lord, Paice og Glover, som spelte inn TBRO...
Dessverre var forholdet mellom Blackmore og Gillan så dårleg at Blackmore fann det for godt å forlate bandet like etter at TBRO... vart spelt inn. Joe Satriani kom inn for å spele på turneen, men mangelen av Blackmore kan vere grunnen til at TBRO... ikkje har fått det ryktet det fortener.
Tittelkuttet opnar albumet, og er hardt, rått og tøft. Vi er i gong! Lick It Up er meir rølpete, men funkar fjell. Tredje spor ut er albumet sitt beste, noko av det beste Purple har gjort nokon gong, og noko av det definitivt beste som har blitt gjort på 90-talet: Anya. Gitarintroen bør gi sjølv technofrelste frysningar.
Så følger den heilt greie Talk About Love, før Time To Kill renn ut av anlegget. For fem år sidan hadde eg sagt at Time To Kill er plata sitt beste spor, men i dag modererer eg meg litt: Songen er kul, faktisk litt poppa i refrenget, og funkar fint.
Ramshackle Man er heller ikkje så verst. A Twist In The Tale er typisk for albumet. Nasty Piece Of Work er bra. Spor nummer ni, Solitaire, er høgdepunktet på siste halvdel av albumet. Eg kunne noko av songen på gitar før, meiner eg å hugse. Ein meget tøff song. One Man`s Meet avsluttar ei plate som eg veit å spele av no og då, og som burde overraske mange hard-og heavyrockfrelste som ikkje har høyrt den.
Sjølv om det kanskje er eit spesielt album for akkurat meg, vil eg hevde at det er eit kanonalbum, som ikkje har fått det stempelet det fortener i rockehistoria.
Det var Joe Lynn Turner som var vokalist på Slaves & Masters frå 1990. Men for andre gong kom Ian Gillan tilbake til bandet, og det var klart for Deep Purple MK 2c. Det betyr at det var den mest klassiske av dei klassiske besetningane til Purple; Blackmore, Gillan, Lord, Paice og Glover, som spelte inn TBRO...
Dessverre var forholdet mellom Blackmore og Gillan så dårleg at Blackmore fann det for godt å forlate bandet like etter at TBRO... vart spelt inn. Joe Satriani kom inn for å spele på turneen, men mangelen av Blackmore kan vere grunnen til at TBRO... ikkje har fått det ryktet det fortener.
Tittelkuttet opnar albumet, og er hardt, rått og tøft. Vi er i gong! Lick It Up er meir rølpete, men funkar fjell. Tredje spor ut er albumet sitt beste, noko av det beste Purple har gjort nokon gong, og noko av det definitivt beste som har blitt gjort på 90-talet: Anya. Gitarintroen bør gi sjølv technofrelste frysningar.
Så følger den heilt greie Talk About Love, før Time To Kill renn ut av anlegget. For fem år sidan hadde eg sagt at Time To Kill er plata sitt beste spor, men i dag modererer eg meg litt: Songen er kul, faktisk litt poppa i refrenget, og funkar fint.
Ramshackle Man er heller ikkje så verst. A Twist In The Tale er typisk for albumet. Nasty Piece Of Work er bra. Spor nummer ni, Solitaire, er høgdepunktet på siste halvdel av albumet. Eg kunne noko av songen på gitar før, meiner eg å hugse. Ein meget tøff song. One Man`s Meet avsluttar ei plate som eg veit å spele av no og då, og som burde overraske mange hard-og heavyrockfrelste som ikkje har høyrt den.
12 comments:
Denne visste jeg ikke om en gang. Skal definitivt sjekke den ut. På CDON hadde de den veldig billig, men der hadde de ikke Perfect Stangers som jeg også har lyst på. Perfect Strangers har de derimot på Platekompaniet, men der har de ikke The Battle Rages On. Det passet jo litt dårlig med innkjøpsplanene mine. Jaja, får se hva jeg gjør.
Kjøpte du den da den kom ut eller?
Plata er nå bestilt sammen med Perfect Strangers, Burn 30th Aniversary og The DEP Sessions med Iommi og Hughes. Har bestilt en god dose TNT og BLS og, så nå blir det en del å høre på fremover.
Eg var seks år då TBRO... kom ut, så det vil eg ikkje påstå. Trur eg kjøpte den då eg var 13 år. Eg likar faktisk TBRO... betre enn Perfect Strangers, sjølv om eg veit at det er mange som set PS neste like høgt som In Rock og Machine Head. Eg meiner at Anya er eit av tidenes beste DP-spor, men du får gjere opp di eiga meining når du får den sjølv.
Eg har ikkje absolutt alt av Purple, men rangerer albuma deira slik:
1. Machine Head
2. Burn
3. In Rock
4. The Battle Rages On...
5. Fireball
Eg har forøvrig eit Purple-album som er det største bomkjøpet eg har gjort nokon gong: Abandon frå 1998, med Steve Morse på gitar.
Morse spelar bra på Live At Olympia 96, men Abandon er det klart svakaste rockealbumet eg har.
Eg veit ikkje kor lite oppfinnsame og kor lite speleglede, og kor lita evne til å skrive låtar det går an å ha. Alle låtane, kanskje bortsett frå opningssporet Any Fule Kno That, høyrest akkurat same leis ut.
Abandon er den siste albumet med Purple eg har. Det neste albumet dei gav ut heitte Bananas, og det var grunn nok til å ikkje kjøpe det for min del.
Bananas har jeg også unngått delvis på grunn av tittelen, hehe. Sjekk ut den siste, Rapture Of The Deep. Mye bra der. Minner litt om Fireball til tider. Ble positivt overrasket over det albumet, selv om det ikke er på nivå med klassikerne akkurat.
Jeg skal vente til jeg får de jeg har bestilt før jeg rangerer noe.
In Rock
Fireball
Machine Head
Who Do We Think We Are
Perfect Strangers
The Battle Rages On
Finnes det flere studioalbum med MKII?
Ja. The House Of Blue Light frå 1987. Har albumet brent. Opningssporet Bad Attitude er tungt og tøft, men elles er det berre sånn passe.
Nesten komisk hvor mange reunions den besetningen har hatt. Blackmoore virker som en noe ustabil type, og det hjelper vel heller ikke at Gillan og Glover har egoene i orden.
I disse dager er visst Blackmoore forbanna på Glover, først og fremst på grunn av at managementet til Purple ga ut ei offisiell bandskjorte med motivet fra Machine Head der Blackmoores ansikt er manipulert bort. Skikkelig dårlig photoshopping er det og. Blackmoore er også sur på grunn av remixen av Machine Head som han visstnok ikke har godkjent. Spesielt gjelder det soloen i den nye Smoke On The Water, som er alternative outtakes som Glover har klippet sammen til en ny solo. Ifølge Blackmoore er det en grunn til at de outtakene aldri ble brukt.
Men Blackmoore er jo helt vill når han først går inn for det. Ofte spiller han litt anonyme rytmegitar-riff, det er ifølge pappa et tegn på at han kjedet seg under innspillingen. Men de villeste soloene til Blackmoore går til og med Page en høy gang. Jeg trekker frem Highway Star, Burn og Kill The King (Rainbow) som eksempler.
Burn
Stormbringer
Flere studioalbum med MKIII?
Vi kan no ta heile historikken når vi først er i gong:
Mk1: "Pop-Purple": Blackmore, Lord, Paice, Evans (vokalist), Simper (bass)
Ga ut: "Shades Of...", "Book of Taliesyn" og "Deep Purple". Har førstnemnte og sistnemnte. April og Hush er gode låtar, og ein del instrumentalgreier på Shades Of, men elles held det ikkje så høgt nivå.
Mk2 a: Concerto for group and orchestra (første prosjektet deira, live med symfoni, jon lord i fokus, blackmore hata det)
In Rock
Fireball, Machine Head, Made In Japan, Who Do we Think We Are.
Mk3: Burn, Stormbringer, + Made In europe. Ei meget habil liveplate. Seinare kom også legendariske California Jamming 74 ut. Den bør du ha!!! mange av låtane frå burn eksisterer i betre versjonar på den.
Mk4: Avdøde Tommy Bolin kom inn for Blackmore: albumet Come Taste The Band kom ut av det, før bandet vart splitta. Meget funky saker.
Mk2b. Så var det på an igejn i 84. Perfect Strangers og House Of Blue Light. + liveplata Nobodys Perfect, inkluderer ny versjon av Hush. Solide saker.
Mk5. Joe Lynn Turner inn for Gillan. Suppete saker.
Mk2c. The Battle Rages On
Mk 6. Satriani spelte på TBRO-turneen.
Mk7. Steve Morse inn for Blackmore. Anbefaler faktisk Live At Olympia 96. Studio: Purpendicular, Abandon og Bananas.
Mk8. Så kom vel Airey inn for Lord. Rapture Of The Deep.
Dei siste åra har det blitt gutt ut x livealbum og best-of-greier. På livefronten er det vel California Jamming, Made In Europe, Made In Japan og Nobodys Perfect som er noko å ha. Kunne også tenkt meg å høyre Concerto For Group And Orchestra.
Originalt har eg Shades Of Deep Purple, Deep Purple, Machine Head, Made In Japan, Califoria Jamming, Burn, The Battle Rages On, Live At Olympia 96 og Abandon i samlinga.
Skal også få tak i In Rock, Fireball, Who Do We Think We Are, Stormbringer, Come Taste The Band og Made In Europe - når økonomien tilseier det.
Eg har forresten også høyrt livealbumet "Come Hell Or High Water" med Mk2c, rett før Blackmore forsvann ut for andre gong. Det albumet må du for all del ikkje nærme deg...svake svake greier.
Airey som er bak tangentene nå ja. Han spilte vel på Ozzys to første om ikke jeg tar feil?
Pappa har masse Deep Purple, blant annet California Jam på DVD.
Who Do We Think We Are er meget undervurdert. Kan til dels forstå at folk ble skuffet da den kom i og med at den fulgte opp gigantene Machine Head og Made In Japan. Men isolert sett er WDWTWA knallbra. Bare gode låter, fet lyd og Lord begynner for alvor å ta i bruk pianoet. Woman From Tokyo er jo den mest kjente låten derfra og midtpartiet i denne er smått genialt. Selv har jeg sansen for Mary Long, Rat Rat Blue, Place In Line og ikke minst knallåta Smoothe Dancer, den er virkelig fet med herlig driv og kul orgelsolo.
Det er de originale MKII-platene jeg i skrivende stund har mest kjennskap til. Har forsåvidt hørt en del på Burn og, men føler at jeg må høre den mer før jeg kan plassere den i forhold til de andre. Av de orginale MKII rangerer jeg som følger:
1. Machine Head
2. Fireball (nesten like bra)
3. In Rock
4. Who Do We Think We Are
Jeg synes personlig at det er knallplater alle sammen. Spør du meg er det ikke langt mellom In Rock og WDWTWA på kvalitetsstigen.
Fireball er kanllbra ja, men som bandet sjølv har sagt er det mykje typisk studiomaterial på skiva. Men noko av det er faktisk prøvd ut på Live At olympia 96, då Blackmore (som hata Fireball) var vekk.
Fireball blir vel rekna for ei typisk Gillan-plate.
Må innrømme at eg ikkje har høyrt så mykje på WDWTWA, men Woman From Tokyo var yndlingslåa mi i si tid, og Smooth Dancer er jo fin.
In Rock er jo eit av tidens første album av sitt slag. Ny versjon av Bloodsucker er forresten spelt inn på Abandon.
Nå har jeg hørt Perfect Strangers og The Battle Rages On...
Synes The Battle Rages On var overraskende bra. Ikke mange 70-tallsband som kunne stille med slikt på 90-tallet. Platen er preget av mange gode riff og melodier fra Blackmore og er helhetlig ganske sterk. Enig i at Anya er veldig bra.
Likte også Perfect Strangers ganske godt. Litt "tidløs" plate på en måte. Ikke spesielt typisk 80-talls, men man hører veldig godt at den ikke er spilt inn på 70-tallet. Knocking at your Back Door og tittelsporet er solide saker. Mye bra gitarsoli på denne platen.
Post a Comment