Nye Maiden
Harris og co tok inn synthgitarar på Somewhere In Time (1986), og keyboard på Seventh Son Of A Seventh Son (1988). Enkelte mislikte det der og då. Langt fleire elskar det i dag.
Somewhere In Time
Terningkast: 6
Adrian Smith leverer sitt beste materiale nokon gong på denne plata. Han står for tre av åtte verk, inkludert begge singelane, Stranger In A Strange Land og Wasted Years. Men det var fleire songar som utmerka seg. Caught Somewhere In Time, Heaven Can Wait og Sea Of Madness går heller ikkje ut av hovudet ditt sånn utan vidare. Iron Maiden rocka ikkje i sine gamle fotspor. Dei gjekk nye vegar, og sett i ettertid var ikkje det eit dumt val i det heile. Somewhere In Time er Maiden på sitt aller beste.
Seventh Son Of A Seventh Son
Terningkast: 6
Eit temaalbum, og også det mest popliknade Maiden har levert - i alle fall fram til Brave New World. Seventh Son er fullført, morosamt, annleis og mystisk. Harris er som vanleg i god songskrivarform, og kven kan klage når også Smith og Dickinson er det. The Evil That Men Do og Can I Play With Madness blir enno spelt live, men fleire skattar gøymer seg her: The Clairvoyant, Infinite Dreams og ikkje minst opningskuttet Moonchild.
I 1989 valte Adrian Smith å hoppe av toget. Det skulle få uheldige konsekvensar for bandet...
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
1 comment:
Somewhere in Time er genial, og det er få episke heavylåter som slår Alexander the Great. Caught somewhere in time er også helt enorm.
Seventh son gikk jeg litt fort lei, men tittelkuttet er sinnsykt bra.
Post a Comment