Deep Purple er kanskje mest kjende for å stå bak Machine Head, plata som kan by på verdas mest kjende riff, Smoke On The Water, og songane Lazy, Highway Star og Space Truckin. Den første plata til Purple med Gillan og Glover, In Rock, er også sagnomsust. Enkelte påstår at det var då (i 1970) at heavy metal oppstod (Black Sabbath gav ut både debuten og Paranoid same år).
Men i dag anbefaler vi det første (av to)albumet til Deep purple si tredje bestening, Burn (1974).
Gillan og Glover var ute av bandet, men inn kom Glenn Hughes, som bass og vokalist, og David Coverdale som rein vokalist. Det skulle vise seg å vere eit sjakktrekk, i alle fall på kort sikt. Burn er nemleg eit meget bra album, sjølv om det er meir bluesy og mindre typisk Purple enn det meste bandet har gjort.
Gillan og Glover var ute av bandet, men inn kom Glenn Hughes, som bass og vokalist, og David Coverdale som rein vokalist. Det skulle vise seg å vere eit sjakktrekk, i alle fall på kort sikt. Burn er nemleg eit meget bra album, sjølv om det er meir bluesy og mindre typisk Purple enn det meste bandet har gjort.
Det heile opnar med tittelkuttet. Riffet er genialt, og solane både eksprimentielle og geniale. Hughes og Coverdale byttar på å vere "lead singer". Det er meget synd at Deep Purple ikkje har spelt denne songen sidan Hughes og Coverdale var med i bandet, men det er jo også forståeleg. Så det er Coverdale og sitt nye band etter Deep Purple, Whitesnake, som har gjort at Burn likevel har blitt spelt på ein del arenaer opp gjennom åra.
Etter tittelkuttet kjem to andre gode songar, Might Just Take Your Life og Lay Down Stay Down. Begge er typiske for "Blues Purple", og liknar mykje av det Coverdale gjorde med Whitesnake etter kvart. Låt nummer 4, Sail Away, er ein skikkeleg outsider.
Eg likar den meget godt, og meiner at den har ein nerve som kan flytte fjell.
You Fool No One og Whats Going On Here er to heilt greie låtar. Sistnemnte har eit tydeleg pop-preg, men det funkar absolutt heilt OK. Sjuande og nest siste spor, Mistreated, er albumet sitt nest beste etter Burn. Mistreated er ein seig rockeblues, som du også kan høyre på livealbuma Made In Europe og California Jamming. Mange meiner at versjonen på Made In Europe overgår den som er spelt inn i studio.
Det heile blir avslutta med ein instrumental, "A" 200.
Jon Lord (tangentar) har kanskje gjort meir banebrytande prestasjonar tidlegare. Eg meiner at jobben han gjer på Burn er undervurdert. Mannen er jo genial! Ian Paice (trommer) har truleg aldri vore betre enn han er i perioden med Hughes og Coverdale (som også inkluderer Stormbringer og Come Taste The Band). Det blir sagt at han aldri har øvd sidan midten av 70-talet, og det kan hende det stemmer. Vokalkombinasjoen Hughes/Coverdale funkar bra. Eg vil påstå at Coverdale har den beste røysta, men Hughes er også flink. Kva då med Blackmore (gitar) sjølv? Joda. Du finn ikkje noko svar på Smoke On The Water her, men han presterer godt over pari. Blackmore er oppfinnsam og faktisk også banebrytande. Kven andre har gått frå eit tung og skrikande band, til eit delig og bluesy eit, sjølv om bandnamnet forblei det same?
Konklusjon: Burn er Deep Purple sitt nest beste album - etter Machine Head
2 comments:
Noen av de klassisk-inspirerte temaene i tittellåta er så bra at jeg ikke finner ord. Flott album forøvrig og vokalkombinasjonen Hughes/Coverdale funker som bare det. Liker godt blues-elementene og enig i at Lord gjør en kjempejobb. Jeg liker godt når Lord bruker piano i tillegg til orgelet og det gjør han mye her. Har ikkje kjøpt plata enda, men det skal jeg gjøre noe med, kanskje i helgen til og med.
ej kjøpte den sommaren 2001 på ei svensk platesjappe, å he aldri angra, for å sei d sånn...
Post a Comment