Det er lettare å anbefale, eller å anmelde, plater som er av typen "underdogs". Men i dag skal vi rett og slett ta for oss ein av dei verkeleg store klassikarane, nemleg Black Sabbath sin andrefødde, Paranoid.
Plata skulle eigentleg heite War Pigs, men fekk i siste liten namnet Paranoid, sidan War Pigs ville blitt for kontroversielt med tanke på Vietnam-krigane og så vidare. Men coveret fekk sleppe gjennom, og passar langt betre til tittelen War Pigs enn Paranoid.
Det heile opnar med War Pigs, som er ein seig låt der du nesten kan høyre bombene bli droppa over Vietnam. Vidare kjem Paranoid, som er det nærmaste Black Sabbath nokon gong har kome ein hit. Eg vil ikkje påstå at Paranoid er poppa, men den er ikkje "lettare" enn at alle kan la den gli ned øyregangane. Paranoid er nok Sabbath sin mest kjende låt, og det er det vel ikkje noko å seie på. Etter to verkeleg store meisterverk, kjem Planet Caravan, ein roleg og mystisk song. Når eg høyrer Planet Caravan, tenker eg på nonner og munkar, eller kanskje til og med arabiske rytmer. Men songen passar faktisk inn i samanhengen den er sett i. Det fjerde sporet på plata er Iron Man, som blir styrt av eit knalltøft riff. I likheit med dei to første spora er Iron Man ein verkeleg klassikar, som vi gjerne ser at Ozzy spelar i Noreg denne sommaren.
På side to, eller andre halvdel av plata som vi bør seie når vi snakkar om ein CD, finn vi først Electric Funeral. God gitar og skremmande vokal pregar songen. Etter den elektriske gravferda kjem plata sine to minst interessante spor; Hand Of Doom og instrumentalen Rat Salad. Heldigvis blir det heile drege i land med Fairies Wear Boots - ein grøssar av ei avslutning.
Konklusjon: Seks av dei åtte spora kom med på ei best of-plate eg har av Sabbath, og det får seie sitt. Hand Of Doom og Rat Salad er kanskje ikkje all verda, men dei er heller ikkje svakare enn at det hindrar oss i å gi Paranoid terningkast 6.
Konklusjon: Seks av dei åtte spora kom med på ei best of-plate eg har av Sabbath, og det får seie sitt. Hand Of Doom og Rat Salad er kanskje ikkje all verda, men dei er heller ikkje svakare enn at det hindrar oss i å gi Paranoid terningkast 6.
1 comment:
Her er jeg nesten 100 % enig. Syns Hand of Doom er kul da, bare litt langsom. Jeg har noen ganger gått litt hardt ut mot Paranoid på grunn av Black Sabbath-"fans" jeg har truffet som rådigger denne, men ikke har hørt Master of Reality eller noen av de andre. Gjerne mener de også at Heaven and Hell garantert suger siden Ozzy ikke er med på den.
Paranoid er en bauta og var tross alt mitt første møte med bandet. Noe som må understrekes er produksjonen som er blant tungrockens tøffeste.
Selve låten Paranoid har jeg hørt uttallige ganger i masse forskjellige versjoner, har til og med fremført den selv på konsert og spiller den ofte på gitaren. Men jeg blir aldri lei. Aldri. Muligens tidenes hardrocklåt, hvertfall når vi snakker singellåter. Ikke bare er riffene kule, men vokalmelodien er noe av det beste som er gjort.
Post a Comment